Grov maktmisbruk av Lebesby kommune i saken om byggeforbud i kystsonen

Den 24. juni 2015 vedtok Lebesby kommunestyre enstemmig et midlertidig forbud mot tiltak (bygge- og delingsforbud) i sjø etter PBL §13-1. Begrunnelsen var at kystsoneplanen skulle revideres. Vedtaket var konsekvensutredet og har etter loven varighet frem til planspørsmålet er endelig avklart eller det har gått fire år.

Tiltaksforbudet var primært motivert av vekst i oppdrettsnæringen og økende areal- og miljøkonflikter som følge. Det var også et sterkt element i valgkampen høsten 2015.

Saken er allerede behandlet

Den 22. juni 2016 vedtok det nye kommunestyret enstemmig en planstrategi som slår fast at tiltaksforbudet skal gjelde inntil ny kystsoneplan er vedtatt.

I samme møte vedtok kommunestyret paradoksalt nok at man skulle gi samtykke til etablering av to nye oppdrettslokaliteter for SalMar Nord AS.  Man kan gi samtykke på tross av forbudet men kun hvis det ikke vil vanskeliggjøre planarbeidet. Disse lokalitetene lå i kjernen av konfliktområdet som utløste tiltaksforbudet, og ville absolutt vanskeliggjøre planarbeidet.

Vedtaket ble påklaget pga. inhabilitet og Fylkesmannen tok klagen til følge. Samtykkesaken ble sendt tilbake til kommunen for ny behandling.

Den ble dermed behandlet på nytt den 7. februar 2017. Kommunestyret vedtok da å IKKE gi samtykke. Dette var en svært betent sak og ble kjent som «SalMar-saken».

Etter dette vedtaket trodde nesten alle at saken var avgjort. Tiltaksforbudet var stadfestet og saken demonstrerte i alle høyeste grad behovet for forbudet. Ordfører mante til ro og ba om respekt for lovlige demokratiske vedtak.

Men akk nei.

Høyre fremmer forslag om oppheving av forbudet og Ap innfører partipisk for å drive Høyre-politikk

Den 17. mars 2017 sendte Lebesby Høyre inn et forslag om å oppheve forbudet i sin helhet, uten å oppgi noen nye momenter i saken.

Forslaget ble sendt til utvalget for Plan, Teknisk og Miljø (PTM) og ble behandlet der den 2. mai 2017. Utvalget fremmet innstilling til kommunestyret om at saken avvises på grunn av at ingen nye momenter er kommet frem.

Ap har innført partipisk i saken og har i medlemsmøte vedtatt å stemme for å oppheve sitt eget forbud. Det ser ut som om Aps intensjon aldri har vært å håndheve forbudet og at det ble innført utelukkende som valgflesk.

Dette har resultert i utmeldinger fra partiet – sannsynligvis delvis fordi det virker som galskap for Ap å innføre partipisk i en betent sak fremmet av Høyre.

Myndighetsmisbruket er allerede her et faktum, fordi saksgrunnlaget legger frem falske påstander

Kommunen har altså valgt å ignorere sitt utvalg og likevel fremme saken for kommunestyret mandag den 19. mai (sak 51/2017). Forslaget er IKKE konsekvensutredet og saksgrunnlaget består kun av rådmannens overfladiske vurdering uten juridisk kompetanse.

Saksgrunnlaget inneholder minst to grove faktafeil: før det første var tiltaksforbudet konsekvensutredet, og for det andre var det begrunnet med at kystsoneplanen skal revideres, mens rådmannen påstår det motsatte.

I tillegg påstår forslaget fra Høyre at forbudet ikke gir mulighet for dispensasjoner. Det er direkte feil. Det kan gis samtykke (ekvivalent med disp) til tiltak som ikke kommer i veien for planarbeidet. Så enkelt er det.

Lovstridig saksbehandling av et lovstridig forslag

SalMar- og forbudssakene har vært preget av forsøk på å unngå krav til saksbehandling ved at rådmannen påstår at ingenting utgjør enkeltvedtak og dermed ikke omfattes av forvaltningslovens krav til saksbehandling og klageadgang. Det ble gjort i saken om samtykke og det prøves igjen i denne saken om oppheving av tiltaksforbudet, tross at Fylkesmannen allerede har avvist og irettesatt kommunens påstander. Saksbehandlingen er lovstridig, uredelig og bryter både forvaltningsskikk og prinsipper om myndighetsmisbruk.

Til slutt er det sterk tvil om plan- og bygningslovens §13-1 åpner for at et tiltaksforbud kan oppheves eller svekkes før noen av de vilkår som stilles i loven er oppfylt, dvs. at kystsoneplanen er klar eller det har gått fire år. Ingen av kriteriene er tilstede.

Forslaget er derfor med stor sannsynlighet ikke lovlig.

Lebesby Ap og Høyre vil sabotere kommunens egen planprosess for å gi fritt frem til oppdrett

Konsekvensen av å oppheve tiltaksforbudet er at HELE kystsonen åpnes for oppdrett. Dette er en kritisk mangel i gjeldende plan og dette var selve grunnen til at forbudet ble innført.

Kystsoneplanen er under utarbeidelse og en oppheving eller svekking av forbudet vil betydelig vanskeliggjøre planarbeidet.

Hvis kommunestyret opphever forbudet vil dette være et lovstridig vedtak gjennomført på lovstridig vis.

Dette vil bli gjenstand for lovlighetsklage og i ytterste konsekvens rettslig prøving i domstol.

Det er allerede gjort betydelig skade på innbyggernes tillit til forvaltning og lokaldemokrati i sakene rundt SalMar og byggeforbudet, og hvis tiltaksforbudet blir opphevet vil det være ødeleggende for omdømmet til kommunen så vel som Lebesby Ap. Spekulasjoner om korrupsjon, inkompetanse og prestisje har allerede begynt å florere.

For innbyggernes men også kommunestyrets egen skyld håper vi derfor at saken avvises i kommunestyremøtet den 19. juni.

Laksefarsen i Lebesby – del X av X

Lebesby Ap prøver atter en gang å bli kvitt det brysomme byggeforbudet i kystsonen som de innførte som valgflesk i 2015.

Salmar-saken skal igjen opp i Lebesby kommunestyre den 19. juni. Ap-ledelsen er pådriver, men saken er lettere kamuflert gjennom et forslag fra Høyre om å oppheve byggeforbudet med en usammenhengende begrunnelse om at det gir SalMar monopol på oppdrett i kommunen og hindrer andre aktører fra å etablere seg.

Sannheten er beviselig motsatt, og det er ikke noen tvil om at det er SalMars ekspansjonsønsker som er kjernen i forslaget. Ingen har mer å tjene på forbudets oppheving enn SalMar.

Godt hjulpet av rådhuset bruker Ap alle triks for å gjennomføre blåblå politikk.

Det har kanskje blitt en slags folkevisdom at Ap ofte driver Høyre-politikk med avrundede kanter, men fremgangsmåten i SalMar-sakene så langt har vært en oppsiktsvekkende demonstrasjon i kynisme, selvbedrag og forakt for lokaldemokratiske prinsipper.

Hittil har rådhuset – som i høy grad er vevd sammen med Ap – prøvd å unnta SalMar-sakene fra ordinær saksbehandling og klageadgang ved hver korsvei, og hver gang har kommunen blitt irettesatt av Fylkesmannen. Og nå prøver de igjen i saksframlegget til kommende mandag:

”En oppheving av forbudet er etter kommunens vurdering å likestille med at forbudets varighet er utløpt, altså kan det ikke betraktes som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven med den saksbehandling et enkeltvedtak krever.

PartiprogramKommunens såkalte vurdering er juridisk tøv av samme type som Fylkesmannen gjentatte ganger har kritisert, men så lenge straffen ikke er mer enn refs fra staten så fortsetter man. Denne kombinasjonen av bevisst kunnskapsløshet og arroganse er ødeleggende for tilliten til den lokale forvaltningen og lokaldemokratiet.

Men mange har klaget likevel – og resultatet har blitt at byggeforbudet fortsatt står, utelukkende på grunn av stor innsats fra folk og partier som blant annet mener at Ap skal holde sine valgløfter og at det er uansvarlig å gi bort fellesressurser uten nevneverdig kompensasjon.

Ap-ledelsen på sin side er såpass bundet opp i SalMar at man har nylig har innført partipisk for å prøve å få sine utbrytere tilbake i leddet. Siden partiet har vært splittet på midten i oppdrettspørsmålene kan det bli et interessant spetakkel.

Merkverdig nok vedtok Ap i sitt eget partiprogram i 2015 – etter at byggeforbudet ble innført – at kystsoneplanen skulle styre utviklingen i oppdrett, ikke motsatt.

Saken er allerede avgjort

Byggeforbudet skal stå frem til ny kystsoneplan er klar. Det kan gjøres unntak for tiltak/bygg som ikke kompliserer planarbeidet.

Ovenstående er vedtatt av kommunestyret totalt 3 ganger: ved innføring av forbudet, ved å vedta et planprogram som fastslår at forbudet gjelder til planen er klar, og ved ikke å gi samtykke til et tiltak som åpenbart ville komplisere planleggingen (SalMar-saken del 1).

I siste runde ble det altså vedtatt ikke å gjøre unntak fra forbudet. Hvis man i neste runde helt plutselig opphever forbudet – som er et mer radikalt og motsatt vedtak – vil dette være såkalt vilkårlig forvaltning, også kjent som maktmisbruk.

FFK har allerede uttalt at denne type manøvrering skaper stor uforutsigbarhet for andre aktører, i tillegg til at det rett og slett er useriøst – SalMars påtrykk er nå så bredt kjent at kommunen vil fremstå som ryggradsløs hvis man brått snur uten at noen nye momenter er kommet frem.

Hvorfor skal saken behandles igjen?

Hvem vet.

SalMar skaper arbeidsplasser – men de skaper langt færre arbeidsplasser enn deres omsetning og overskudd skulle tilsi, samtidig som de påfører miljøet, lokalsamfunnet og andre næringer belastninger som de ikke kompenserer for.

ALLE andre private næringer i Lebesby kommune skaper flere arbeidsplasser per krone enn oppdrettsnæringen.

Paradokset er at maktpartiet Ap, som ellers er langsiktige og drevne forhandlere, fremstår som naive og irrasjonelle når de forhandler med parter som er sterkere enn dem selv.

Det siste eksempelet på dette er SalMars forslag til et SalMar-fond, som skal få selskapet til å se litt bedre ut ved å tilby ca 2 promille av sitt samlede årlige overskudd fra sin aktivitet i kommunen tilbake gjennom et fond det kan søkes midler fra. Altså, man henter ut 80-100 millioner og tilbyr to hundre tusen tilbake. Etter søknad.

Det er en ekstremt billig måte å kjøpe goodwill av en kommune som har et årlig budsjett sammenlignbart med den profitt SalMar tar ut av samme kommune hvert år.

Siden behandlingen av fondssaken også sammenfaller med behandlingen av forbudssaken kunne man ellers begynne å mistenke korrupsjon. Problemet er bare at bestikkelsen er så latterlig liten at en seriøs part aldri ville ha vurdert den.

Derfor oppfordrer Lebesby SV kommunestyret til å avvise saken om oppheving av tiltaksforbudet i Lebesby kommune frem til ny kystsoneplan er klar.

Farsen om byggeforbudet og SalMar fortsetter

Lebesby Høyre har den 17. mars 2017 sendt et forslag (pdf) til formannskapet/kommunestyret om å oppheve bygge- og deleforbudet (tiltaksforbudet) i kystsonen, med påstand om at forbudet er til hinder for utvikling av maritim virksomhet og at det i realiteten gir SalMar et monopol på oppdrett.

Head in Hands

Selv om forslaget inneholder grove faktafeil (bl. a. er det fortsatt fullt mulig å samtykke til tiltak tross forbudet) er det ikke så overraskende at Lebesby Høyre kommer med et slikt forslag.

Høyre har tross alt en lang tradisjon for å gi bort fellesskapets verdier til kapitalen, og det er liten tvil om at det virkelige motivet er å få behandlet SalMars søknader på ny (se lengst ned).

Det tragikomiske er kommunens håndtering av forslaget.

Forsøk på snikoppheving via planutvalget – som ikke har myndighet

Istedenfor å sende forslaget til formannskapet eller kommunestyret, er forslaget sendt til behandling i utvalg for plan-, teknisk og miljø den 2. mai 2017. Dette til tross for at utvalget bl. a. etter kommunens delegasjonsreglement (pdf) ikke har myndighet til å behandle forslaget, som faller under plan- og bygningslovens §13.

I rådmannens saksframlegg (pdf) legges forslaget frem uten innstilling, men det skisseres tre ulike alternativer: bevare forbudet, delvis oppheve forbudet eller oppheve forbudet fullstendig. Ut ifra saksframlegget fremstår det som om kommunen mener at planutvalget kan vedta å oppheve eller endre forbudet, noe det altså ikke kan.

Både tiltaksforbudet og evt. samtykker må behandles av kommunestyret. FFK har dessuten uttalt at når man vel har vedtatt et forbud bør det ligge frem til det utløper (enten når planprosessen forbudet skal beskytte er avsluttet, eller etter 4 år). Noe annet gir lite forutberegnelighet for andre aktører, og spesielt når påtrykk fra én aktør foreligger.

OPPDATERING: Ordfører har opplyst om at saken er sendt planutvalget ihht. delegasjonsreglement og skal deretter behandles i kommunestyret. Men saken hører ifølge delegasjonsreglementet ikke hjemme hos utvalget. Og det forklarer ikke hvorfor saksframlegget prøver å unnta saken fra ordinær saksbehandling og klageadgang, se neste avsnitt.

Ytterligere forsøk på å omgå regelverket

Siste avsnitt i saksframlegget er spesielt betenkelig:

«En oppheving av forbudet er etter kommunens vurdering å likestille med at forbudets varighet er utløpt, altså kan det ikke betraktes som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven med den saksbehandling et enkeltvedtak krever. Eventuelle søknader om bygge- eller delingstillatelser som er innkommet i perioden med forbud skal etter opphevelsen tas opp til behandling, jfr. Pbl § 13-2»

Dette er et nytt forsøk på å omgå reglene ved å påstå at saken ikke gjelder et enkeltvedtak (forvaltningsvedtak) og dermed unngå både krav til saksbehandling og klagemulighet.

Kommunen vet allerede bedre

Sist kommunen prøvde seg på dette var under SalMar-saken, da man påsto at samtykket til nye lokaliteter ikke var et forvaltningsvedtak og derfor ikke kunne påklages. Dette ble kontant avvist av Fylkesmannen, og som kjent ble resultatet til slutt at vedtaket ble opphevet.

Siden et samtykke under et tiltaksforbud er et forvaltningsvedtak, så er i alle tilfeller det å oppheve samme tiltaksforbud et forvaltningsvedtak.

Kommunen har heller ikke noen som helst grunnlag for å påstå at en «oppheving er å likestille med at forbudets varighet er utløpt». Denne konklusjonen er basert på fri fantasi. Det eneste som kan «likestilles» med utløp er når ny kystsoneplan er ferdig vedtatt av kommunestyret.

Driver Lebesby kommune med seriøs forvaltning?

Det er rystende at kommunen gjennom bruk av feil instans og hemningsløs amatørjuss prøver å få omgjort Lebesby kommunestyres mest betente sak i nyere tid.

Kommunens manøvrering i saken, spesielt etter at man allerede har blitt irettesatt av Fylkesmannen, vitner om arroganse og forakt for lokaldemokratiet og nærmest inviterer til nye lovlighetsklager.

Det finnes en veldig enkel måte for Lebesby kommune å unngå flere av sistnevnte. Man trenger bare å slutte å bruke uredelig taktikk for å omgå regelverket.

Siste setning i saksframlegget minner oss på at søknader som er kommet inn under forbudstiden skal behandles på ny da forbudet utløper. Det vil si at hvis forbudet oppheves før ny kystsoneplan er vedtatt, kan man tildele nye og permanente oppdrettslokaliteter uten hensyn til planprosessen – og det var nettopp denne problemstillingen som var selve grunnlaget for forbudet. Påminnelsen underbygger bare mistanken om at kommunens reelle motiv er å imøtekomme SalMar til enhver pris.

Men prisen – både i kroner, fjordhelse og tillit til lokaldemokratiet – betales dessverre av fellesskapet.

Hvordan sikre kommunal styring av havbruk under gjeldende regelverk

Dagens regelverk gir tilsynelatende begrenset mulighet for vertskommuner – altså de kommuner som tillater havbruk i sitt sjøområde – til å stille vilkår til driftsform eller å kreve kompensasjon for arealbruk og miljøbelastning.

Oppdrettselskaper kan ta ut enorme årlige verdier fra vertskommunene uten å legge igjen mer enn noen få lokale arbeidsplasser og symbolske eiendomsskatter, mens kommunene og kystfiskerne må ta konsekvensene på egen kappe.

Har man vel gitt tillatelse til oppdrett i hele eller deler av kystsonen – bevisst eller ubevisst – er det i utgangspunktet ikke mulighet for å verken stille krav til driftsform (f. eks. lukkede merder) eller å kreve avgift for miljøbelastning eller ”bøtende tiltak”.

Og når det gjelder kompensasjon er havbruksfondet kun basert på vekst i næringen, ikke allerede utnyttet areal, og gir heller ikke noen direkte kontroll over inntekter til kommunene.

MEN – det finnes faktisk allerede nå juridiske verktøy for å oppnå mer kontroll over hvordan havbruksnæringen utfolder seg.

Plan- og bygningsloven (PBL)

PBL er et av kommunens viktigste regelverk og gir i realiteten kommunene nær ubegrenset myndighet over utnyttelse av sitt eget område.

Nøklene til styring av havbruksutnyttelse ligger i PBL kapittel 19 (dispensasjon) og kapittel 13 (midlertidig forbud mot tiltak).

For dem som er allergisk mot paragrafer betyr den første at man kan stille krav til oppdrettsnæringen, og den andre at man kan kompensere for svakheter i gjeldende plan.

For mange kommuner er det sistnevnte det viktigste punktet. Man har ofte i gamle planer åpnet store områder for oppdrett uten å ha forutsett den massive veksten og de resulterende konfliktene. Men la oss først se på dispensasjon.

Dispensasjonens makt (PBL §19-2)

Den mest direkte teknikken for å oppnå kontroll over egne områder er å rett og slett ikke tillate havbruk i sjøområdet. Det vil si å ikke sette av noen båndlagte områder til akvakultur, men å definere hele kystsonen som et flerbruksområde som ikke tillater akvakultur.

Man kan fortsatt tillate etablering av oppdrettsanlegg men kun ved dispensasjon fra planen.

Dispensasjon betyr at man gir tillatelse til en bestemt utnyttelse av et område selv om det er i strid med planen for området.

Det fine med dette er at det er kun ved dispensasjon en kommune kan stille vilkår til den som gis tillatelse. For eksempel:

  • Krav om driftsform (f. eks. lukkede merder)
  • Krav om kompensasjon (betaling for arealutnyttelse, forurensning m. m.)
  • Krav om midlertidighet (tillatelse til å drifte anlegget på bestemt tid)

Per i dag er dette den eneste måten en kommune kan stille krav til havbruksselskapene. Ellers er det et ja/nei-spørsmål.

Dette bekreftes av blant annet FFK i sin gjennomgang av hvordan oppdrettssøknader behandles (hele dokumentet kan lastes ned her):

FFK1

FFK om kommunens rolle og myndighet ved behandling av akvakultursøknader

Men hva gjør man når gjeldende arealplan er foreldet og det tar lang tid å rullere den, og samtidig har man allerede flere oppdrettsanlegg i drift i kommunen?

Midlertidig forbud mot tiltak (PBL §13-1)

Eller: hvordan omgå svakheter i gjeldende plan og flytte lokaliteter til mer egnede områder og driftsformer.

Hvis kommunen finner at et område bør undergis ny planlegging, kan man bestemme at nye tiltak (bygg) ikke kan settes i gang før ny plan er på plass. Da har man fire år på seg å lage en ny og bedre plan, og i mellomtiden kan ikke f. eks. nye oppdrettslokaliteter etableres.

Dette er en løsning når man ser at det er stort press på ekspansjon i oppdrett mens konfliktene øker fordi planverket ikke henger med.

Kommunen kan gi samtykke på tross av et slikt forbud hvis man mener at det ikke vil vanskeliggjøre ny plan.

Det var for øvrig dette som var stridens kjerne i SalMar-saken i Lebesby kommune.

Og kort tid etter gjorde Alta kommune noe liknende og vedtok tiltaksforbud for å begrense uhindret oppdrettsekspansjon.

Flytte eksisterende anlegg

Noen oppdrettsanlegg er lovlig plassert men har laget store konflikter med kystfiskere og/eller innbyggere. Man kan ikke uten videre flytte disse, fordi at man kan ikke regulere med tilbakevirkende kraft (og godt er det!).

Men – de fleste åpne merder i fjordene må til slutt brakklegges. Noen ganger etter flere års drift, noen ganger nesten umiddelbart. Da må selskapene finne nye områder for å kunne utnytte konsesjonene sine fullt ut.

Hvis man da har en ny plan på plass som bedre kontrollerer hvor det er tillatt med oppdrett, eller har et midlertidig tiltaksforbud på plass som hindrer nye etableringer i konfliktområder, så kan man få bort disse problematiske lokalitetene. Med litt tålmodighet og vilje.

Konklusjon

Kommunene har større myndighet enn de selv ofte tror, men kunnskapen om disse mulighetene må gjøres kjent. Noen kommuner har allerede begynt å ta i bruk midlene som PBL gir for å unngå utnyttelse av en viktig men svært hensynsløs industri.

Hvis flere kommuner tar i bruk disse eksisterende – og lovlige – virkemidlene, vil det oppnå at:

  • Kommunene tar tilbake kontrollen over sine havområder
  • Kommunene sikrer seg en bedre forhandlingsposisjon ifht. regjering og industri
  • Kommunene synliggjør på en direkte måte behovet for statlige reguleringer som tilgodeser vertskommunene, miljøet og andre næringer.

Jeg oppfordrer derfor partifeller, samarbeidspartnere og andre engasjerte om å spre denne informasjonen slik at kommunene kan begynne å gjenopprette balansen mellom miljø, eiere og utnyttere av havressursene.

Daniel Arnrup-Øien
Lebesby SV