Hareides hine hårde

hareide
Foto: Hildegunn Bernsen

Det er jo kjent at SV og KrF har forskjellige verdigrunnlag og på enkelte områder helt ulike syn på virkeligheten. Likevel deler partiene noen viktige grunnprinsipper innen f. eks. miljø og klima, eldreomsorg, fattigdomskamp og ivaretakelse av barns rettigheter. Så har vi til felles en grunnleggende oppfatning om rettferdighet og en samaritansk holdning, eller kort sagt så har vi hjerte.

Vi er begge også kjent med den faktiske betydningen av begrepet «svakerestilte», som er at mennesker som oftest blir stilt i en svak posisjon av andre mennesker i motsetning til å være naturlig «svake».

At KrF har lagt seg mot høyresiden har derfor vært vanskelig å svelge for venstresiden, fordi dette neppe kan sies å være forenlig med et kristent verdigrunnlag der hensyn til miljø, samfunnsansvar og svakerestilte parter er viktig og egoisme ikke er en dyd.

Det er derfor både overraskende og oppløftende at Knut Arild Hareide setter sin politiske karriere på spill over sin samvittighet. Selv om det er andre faktorer til stede – for eksempel hans mistanke om at grasrota i partiets velgersoner er mer skeptiske til høyresiden enn før antatt – vitner hans nåværende ultimatum om stort mot, stor tro og stor integritet. Det er sjelden kost på den politiske arena.

Hareide ser ut til å ha fått nok av nåværende regjerings tilnærmet utilslørte kurtisering av de mektigste i samfunnet på bekostning av helt vanlige folk. Noe lenger unna Jesus må man gå ganske langt etter. Han har nå bekreftet at hvis ikke partiet legger om kursen så går han av. Et slikt utsagn står det respekt av, uansett utfall.

La oss nå håpe at dette går veien, slik at KrF virkelig kan sies å bygge på et kristent livssyn. Heia Hareide!

Hurtigruten AS prøver igjen å kutte ut Mehamn – truer utbygging i kystkommuner, slaktes av Kystverket

Hurtigruten

I forbindelse med Kystverkets bygging av molo i Mehamn finansiert over NTP (nasjonal transportplan) har det vært en lang dragkamp mellom Kystverket og Hurtigrutens ledelse. Ikke mellom Hurtigruten AS’ kapteiner og Kystverkets havneingeniører, men på ledelsesnivå.

Dette er til bekymring for langt flere steder enn Mehamn. Hvis Hurtigruten AS får viljen sin er det flere havner som kan stå for fall – de mest åpenbare er Berlevåg og Vardø, men også Finnsnes og Kjøllefjord.

Hurtigruten AS’ ledelse påstår at ny molo i Mehamn – som allerede er redusert fra 100 meter til 60 meter på grunn av Hurtigrutens egendefinerte krav, og tross mengder av ytterligere tilpasninger for Hurtigruten – vil føre til «et sikkerhetsmessig kritisk punkt», en definisjon som er et viktig skritt når man vil kutte ut en ulønnsom havn.

Hurtigruten AS’ brev til Kystverket, Samferdselsdepartementet og Gamvik kommune kan lastes ned her (pdf).

Ingen verken kan eller bør overprøve kapteiner, men ledelsen i Hurtigruten AS har de siste årene konsekvent misbrukt denne naturlige autoriteten for å få det til at Hurtigruten AS anløper når Hurtigruten AS har lyst til det. Helst uten trekk i de gigantiske vederlag de høster for å opprettholde kystruten Bergen-Kirkenes.

Hurtigruten AS har selv endret sine sikkerhetsmarginer og gjennomført endringer på sine skip som medfører redusert manøvreringsevne. De opererer derfor med sin egen definisjon av sikkerhet og marginer som avviker fra Kystverkets såkalte farledsnormal. Og farledsnormalen tilsier at det er fullt mulig å anløpe Mehamn for Hurtigrutens nåværende flåte.

Kystverket skriver i sitt tilsvar (link til hele dokumentet lenger ned) at:

«Kystverket står derfor for at dagens løsning med molo A60 fra Hamneset er tilrettelagt slik at det er grunnlag for meget få om noen kanselleringer ut over de typer kanselleringer som har vært før moloen ble etablert.»

Det er sjelden man får så klart svar fra en statlig instans.

De naturlige spørsmålene er derfor:

1) Hvis Hurtigruten AS sin flåte ikke lenger har den beskaffenhet som kreves for å drive kystruten Bergen-Kirkenes, hvorfor har selskapet levert anbud på ruten?

2) Hvorfor skal ett privat rederi tillates å bruke vilkårlige begrunnelser til å unngå anløp og true små kystkommuner til å si nei til statlige investeringer på hundrevis av millioner – når staten allerede har en fagetat (Kystverket) som har både myndighet og kompetanse til å definere forholdene på Norges kyst?

Kystverket slakter nemlig – på en høflig måte – Hurtigrutens argumenter i sitt tilsvar (pdf).

Den andre tilbyderen på kystruten – Havila – har heller ikke tatt noen forbehold om Mehamn.

I Kjøllefjord skal det også bygges ny NTP-finansiert molo. Skal vi si nei takk til den hvis Hurtigruten AS antyder at den kan føre til tap av anløp?

Som bakteppe til alt dette ligger rettssakene som Hurtigruten AS startet mot nesten alle kommuner med hurtigruteanløp for å slippe å bidra til infrastrukturen – og som Hurtigruten AS tapte så det sang. Hurtigruten er din venn, men Hurtigruten AS er definitivt ikke det. Vi kan bare håpe at Havila kommer med fire litt mindre kyniske båter i 2021.

Det bør derfor være klart at om selskapene som driver kystruten skal utføre sin samfunnsoppgave, så er det oppdragsgiver – altså Samferdselsdepartementet – som må sørge for at avtalene opprettholdes.

Og da kan de ikke skylde på at de ikke kan noe om sjøfart og derfor er prisgitt leverandørenes forklaringer. De eier jo Kystverket – som har peiling.

Et sterkt SV er kystens beste alternativ

Bor man på kysten – spesielt i Finnmark – finnes det ikke noen bedre eller mer langsiktige alternativer enn SV.

fiske

SV vil styrke fiskeri og lokale kystnæringer.

SV vil ta fisken tilbake

Når Ap-veteraner som Arne Luther vurderer å stemme SV vet vi at vi gjør noe riktig. Spesielt Torgeir Knag Fylkesnes har jobbet hardt for å sikre en kyst- og fiskeripolitikk som kommer kystsamfunnene til gode, og denne politikken står hele SV bak.

Vi vil grunnlovsfeste at fisken og ressursene i havet eies av folket og skal bidra til sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Vi vil innføre en hjemfallsmodell for fiskekvoter der fiskerettighetene over tid tilbakeføres til kystflåten. Vi jobber aktivt for å stoppe katastrofale forslag fra Per Sandberg og andre hensynsløse aktører, og lykkes med det.

SV vil styrke kommuner og havner

Det har lenge vært kjent at SV vil gi kommunene bedre kår enn andre partier. Men vi arbeider også for å styrke og bevare statlige ordninger som kommer kysten til gode, ikke minst innenfor maritim infrastruktur og samferdsel.

Vi fikk stoppet regjeringens hårreisende forslag om å fjerne bevilgningene til fiskerihavnutbygginger med et pennestrøk. Det er denne ordningen som ligger bak de fleste moloer, havneutdypinger, kai- og bryggeanlegg i de små fiskevær langs kysten.

Vi vil også sikre kystruteavtalen selv om Hurtigruten AS seiler vekk på explorer-cruise.

Og for å gi et bedre fundament til lokalsamfunnene vil vi bevilge 5,8 milliarder mer til kommunene i 2018 enn det regjeringen har foreslått.

SV vil styrke kystnæringene

Som folk flest liker vi som stemmer SV også å tjene penger, og mange av oss er næringsdrivende. Vi vil arbeide for å sikre gode ordninger og vilkår for kystbedrifter, men også for at profitten som hentes ut fra kystkommunene ikke skal forsvinne til Oslo eller utlandet.

Det betyr at vi vil arbeide for at kommuner inngår rasjonelle avtaler med kapitalsterke aktører og ikke gir bort store lokale verdier uten å få mer enn smuler tilbake – noe som har vært en problemstilling spesielt innenfor oppdrett, gruvedrift og turisme.

SV vil ha sterke distrikter

Ovenstående er bare et utdrag av de viktigste punktene for kysten i SVs politikk. Bak dette ligger en helhetlig forståelse av samspillet mellom økonomi, bærekraftig samfunnsutvikling, miljø og politkk.

Vi har en visjon om et mangfoldig, fleksibelt og sterkt Norge der en mer desentralisert forvaltning sørger for robusthet og bosetting langs hele kysten.

Uansett hvilket parti du støtter i årets valg – bruk stemmeretten!

Bare husk at hvis du bor på kysten finnes det meget gode grunner til å stemme SV.

 

Godt valg!

 

Daniel Arnrup-Øien
Leder, Lebesby SV

Grov maktmisbruk av Lebesby kommune i saken om byggeforbud i kystsonen

Den 24. juni 2015 vedtok Lebesby kommunestyre enstemmig et midlertidig forbud mot tiltak (bygge- og delingsforbud) i sjø etter PBL §13-1. Begrunnelsen var at kystsoneplanen skulle revideres. Vedtaket var konsekvensutredet og har etter loven varighet frem til planspørsmålet er endelig avklart eller det har gått fire år.

Tiltaksforbudet var primært motivert av vekst i oppdrettsnæringen og økende areal- og miljøkonflikter som følge. Det var også et sterkt element i valgkampen høsten 2015.

Saken er allerede behandlet

Den 22. juni 2016 vedtok det nye kommunestyret enstemmig en planstrategi som slår fast at tiltaksforbudet skal gjelde inntil ny kystsoneplan er vedtatt.

I samme møte vedtok kommunestyret paradoksalt nok at man skulle gi samtykke til etablering av to nye oppdrettslokaliteter for SalMar Nord AS.  Man kan gi samtykke på tross av forbudet men kun hvis det ikke vil vanskeliggjøre planarbeidet. Disse lokalitetene lå i kjernen av konfliktområdet som utløste tiltaksforbudet, og ville absolutt vanskeliggjøre planarbeidet.

Vedtaket ble påklaget pga. inhabilitet og Fylkesmannen tok klagen til følge. Samtykkesaken ble sendt tilbake til kommunen for ny behandling.

Den ble dermed behandlet på nytt den 7. februar 2017. Kommunestyret vedtok da å IKKE gi samtykke. Dette var en svært betent sak og ble kjent som «SalMar-saken».

Etter dette vedtaket trodde nesten alle at saken var avgjort. Tiltaksforbudet var stadfestet og saken demonstrerte i alle høyeste grad behovet for forbudet. Ordfører mante til ro og ba om respekt for lovlige demokratiske vedtak.

Men akk nei.

Høyre fremmer forslag om oppheving av forbudet og Ap innfører partipisk for å drive Høyre-politikk

Den 17. mars 2017 sendte Lebesby Høyre inn et forslag om å oppheve forbudet i sin helhet, uten å oppgi noen nye momenter i saken.

Forslaget ble sendt til utvalget for Plan, Teknisk og Miljø (PTM) og ble behandlet der den 2. mai 2017. Utvalget fremmet innstilling til kommunestyret om at saken avvises på grunn av at ingen nye momenter er kommet frem.

Ap har innført partipisk i saken og har i medlemsmøte vedtatt å stemme for å oppheve sitt eget forbud. Det ser ut som om Aps intensjon aldri har vært å håndheve forbudet og at det ble innført utelukkende som valgflesk.

Dette har resultert i utmeldinger fra partiet – sannsynligvis delvis fordi det virker som galskap for Ap å innføre partipisk i en betent sak fremmet av Høyre.

Myndighetsmisbruket er allerede her et faktum, fordi saksgrunnlaget legger frem falske påstander

Kommunen har altså valgt å ignorere sitt utvalg og likevel fremme saken for kommunestyret mandag den 19. mai (sak 51/2017). Forslaget er IKKE konsekvensutredet og saksgrunnlaget består kun av rådmannens overfladiske vurdering uten juridisk kompetanse.

Saksgrunnlaget inneholder minst to grove faktafeil: før det første var tiltaksforbudet konsekvensutredet, og for det andre var det begrunnet med at kystsoneplanen skal revideres, mens rådmannen påstår det motsatte.

I tillegg påstår forslaget fra Høyre at forbudet ikke gir mulighet for dispensasjoner. Det er direkte feil. Det kan gis samtykke (ekvivalent med disp) til tiltak som ikke kommer i veien for planarbeidet. Så enkelt er det.

Lovstridig saksbehandling av et lovstridig forslag

SalMar- og forbudssakene har vært preget av forsøk på å unngå krav til saksbehandling ved at rådmannen påstår at ingenting utgjør enkeltvedtak og dermed ikke omfattes av forvaltningslovens krav til saksbehandling og klageadgang. Det ble gjort i saken om samtykke og det prøves igjen i denne saken om oppheving av tiltaksforbudet, tross at Fylkesmannen allerede har avvist og irettesatt kommunens påstander. Saksbehandlingen er lovstridig, uredelig og bryter både forvaltningsskikk og prinsipper om myndighetsmisbruk.

Til slutt er det sterk tvil om plan- og bygningslovens §13-1 åpner for at et tiltaksforbud kan oppheves eller svekkes før noen av de vilkår som stilles i loven er oppfylt, dvs. at kystsoneplanen er klar eller det har gått fire år. Ingen av kriteriene er tilstede.

Forslaget er derfor med stor sannsynlighet ikke lovlig.

Lebesby Ap og Høyre vil sabotere kommunens egen planprosess for å gi fritt frem til oppdrett

Konsekvensen av å oppheve tiltaksforbudet er at HELE kystsonen åpnes for oppdrett. Dette er en kritisk mangel i gjeldende plan og dette var selve grunnen til at forbudet ble innført.

Kystsoneplanen er under utarbeidelse og en oppheving eller svekking av forbudet vil betydelig vanskeliggjøre planarbeidet.

Hvis kommunestyret opphever forbudet vil dette være et lovstridig vedtak gjennomført på lovstridig vis.

Dette vil bli gjenstand for lovlighetsklage og i ytterste konsekvens rettslig prøving i domstol.

Det er allerede gjort betydelig skade på innbyggernes tillit til forvaltning og lokaldemokrati i sakene rundt SalMar og byggeforbudet, og hvis tiltaksforbudet blir opphevet vil det være ødeleggende for omdømmet til kommunen så vel som Lebesby Ap. Spekulasjoner om korrupsjon, inkompetanse og prestisje har allerede begynt å florere.

For innbyggernes men også kommunestyrets egen skyld håper vi derfor at saken avvises i kommunestyremøtet den 19. juni.

Laksefarsen i Lebesby – del X av X

Lebesby Ap prøver atter en gang å bli kvitt det brysomme byggeforbudet i kystsonen som de innførte som valgflesk i 2015.

Salmar-saken skal igjen opp i Lebesby kommunestyre den 19. juni. Ap-ledelsen er pådriver, men saken er lettere kamuflert gjennom et forslag fra Høyre om å oppheve byggeforbudet med en usammenhengende begrunnelse om at det gir SalMar monopol på oppdrett i kommunen og hindrer andre aktører fra å etablere seg.

Sannheten er beviselig motsatt, og det er ikke noen tvil om at det er SalMars ekspansjonsønsker som er kjernen i forslaget. Ingen har mer å tjene på forbudets oppheving enn SalMar.

Godt hjulpet av rådhuset bruker Ap alle triks for å gjennomføre blåblå politikk.

Det har kanskje blitt en slags folkevisdom at Ap ofte driver Høyre-politikk med avrundede kanter, men fremgangsmåten i SalMar-sakene så langt har vært en oppsiktsvekkende demonstrasjon i kynisme, selvbedrag og forakt for lokaldemokratiske prinsipper.

Hittil har rådhuset – som i høy grad er vevd sammen med Ap – prøvd å unnta SalMar-sakene fra ordinær saksbehandling og klageadgang ved hver korsvei, og hver gang har kommunen blitt irettesatt av Fylkesmannen. Og nå prøver de igjen i saksframlegget til kommende mandag:

”En oppheving av forbudet er etter kommunens vurdering å likestille med at forbudets varighet er utløpt, altså kan det ikke betraktes som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven med den saksbehandling et enkeltvedtak krever.

PartiprogramKommunens såkalte vurdering er juridisk tøv av samme type som Fylkesmannen gjentatte ganger har kritisert, men så lenge straffen ikke er mer enn refs fra staten så fortsetter man. Denne kombinasjonen av bevisst kunnskapsløshet og arroganse er ødeleggende for tilliten til den lokale forvaltningen og lokaldemokratiet.

Men mange har klaget likevel – og resultatet har blitt at byggeforbudet fortsatt står, utelukkende på grunn av stor innsats fra folk og partier som blant annet mener at Ap skal holde sine valgløfter og at det er uansvarlig å gi bort fellesressurser uten nevneverdig kompensasjon.

Ap-ledelsen på sin side er såpass bundet opp i SalMar at man har nylig har innført partipisk for å prøve å få sine utbrytere tilbake i leddet. Siden partiet har vært splittet på midten i oppdrettspørsmålene kan det bli et interessant spetakkel.

Merkverdig nok vedtok Ap i sitt eget partiprogram i 2015 – etter at byggeforbudet ble innført – at kystsoneplanen skulle styre utviklingen i oppdrett, ikke motsatt.

Saken er allerede avgjort

Byggeforbudet skal stå frem til ny kystsoneplan er klar. Det kan gjøres unntak for tiltak/bygg som ikke kompliserer planarbeidet.

Ovenstående er vedtatt av kommunestyret totalt 3 ganger: ved innføring av forbudet, ved å vedta et planprogram som fastslår at forbudet gjelder til planen er klar, og ved ikke å gi samtykke til et tiltak som åpenbart ville komplisere planleggingen (SalMar-saken del 1).

I siste runde ble det altså vedtatt ikke å gjøre unntak fra forbudet. Hvis man i neste runde helt plutselig opphever forbudet – som er et mer radikalt og motsatt vedtak – vil dette være såkalt vilkårlig forvaltning, også kjent som maktmisbruk.

FFK har allerede uttalt at denne type manøvrering skaper stor uforutsigbarhet for andre aktører, i tillegg til at det rett og slett er useriøst – SalMars påtrykk er nå så bredt kjent at kommunen vil fremstå som ryggradsløs hvis man brått snur uten at noen nye momenter er kommet frem.

Hvorfor skal saken behandles igjen?

Hvem vet.

SalMar skaper arbeidsplasser – men de skaper langt færre arbeidsplasser enn deres omsetning og overskudd skulle tilsi, samtidig som de påfører miljøet, lokalsamfunnet og andre næringer belastninger som de ikke kompenserer for.

ALLE andre private næringer i Lebesby kommune skaper flere arbeidsplasser per krone enn oppdrettsnæringen.

Paradokset er at maktpartiet Ap, som ellers er langsiktige og drevne forhandlere, fremstår som naive og irrasjonelle når de forhandler med parter som er sterkere enn dem selv.

Det siste eksempelet på dette er SalMars forslag til et SalMar-fond, som skal få selskapet til å se litt bedre ut ved å tilby ca 2 promille av sitt samlede årlige overskudd fra sin aktivitet i kommunen tilbake gjennom et fond det kan søkes midler fra. Altså, man henter ut 80-100 millioner og tilbyr to hundre tusen tilbake. Etter søknad.

Det er en ekstremt billig måte å kjøpe goodwill av en kommune som har et årlig budsjett sammenlignbart med den profitt SalMar tar ut av samme kommune hvert år.

Siden behandlingen av fondssaken også sammenfaller med behandlingen av forbudssaken kunne man ellers begynne å mistenke korrupsjon. Problemet er bare at bestikkelsen er så latterlig liten at en seriøs part aldri ville ha vurdert den.

Derfor oppfordrer Lebesby SV kommunestyret til å avvise saken om oppheving av tiltaksforbudet i Lebesby kommune frem til ny kystsoneplan er klar.

Farsen om byggeforbudet og SalMar fortsetter

Lebesby Høyre har den 17. mars 2017 sendt et forslag (pdf) til formannskapet/kommunestyret om å oppheve bygge- og deleforbudet (tiltaksforbudet) i kystsonen, med påstand om at forbudet er til hinder for utvikling av maritim virksomhet og at det i realiteten gir SalMar et monopol på oppdrett.

Head in Hands

Selv om forslaget inneholder grove faktafeil (bl. a. er det fortsatt fullt mulig å samtykke til tiltak tross forbudet) er det ikke så overraskende at Lebesby Høyre kommer med et slikt forslag.

Høyre har tross alt en lang tradisjon for å gi bort fellesskapets verdier til kapitalen, og det er liten tvil om at det virkelige motivet er å få behandlet SalMars søknader på ny (se lengst ned).

Det tragikomiske er kommunens håndtering av forslaget.

Forsøk på snikoppheving via planutvalget – som ikke har myndighet

Istedenfor å sende forslaget til formannskapet eller kommunestyret, er forslaget sendt til behandling i utvalg for plan-, teknisk og miljø den 2. mai 2017. Dette til tross for at utvalget bl. a. etter kommunens delegasjonsreglement (pdf) ikke har myndighet til å behandle forslaget, som faller under plan- og bygningslovens §13.

I rådmannens saksframlegg (pdf) legges forslaget frem uten innstilling, men det skisseres tre ulike alternativer: bevare forbudet, delvis oppheve forbudet eller oppheve forbudet fullstendig. Ut ifra saksframlegget fremstår det som om kommunen mener at planutvalget kan vedta å oppheve eller endre forbudet, noe det altså ikke kan.

Både tiltaksforbudet og evt. samtykker må behandles av kommunestyret. FFK har dessuten uttalt at når man vel har vedtatt et forbud bør det ligge frem til det utløper (enten når planprosessen forbudet skal beskytte er avsluttet, eller etter 4 år). Noe annet gir lite forutberegnelighet for andre aktører, og spesielt når påtrykk fra én aktør foreligger.

OPPDATERING: Ordfører har opplyst om at saken er sendt planutvalget ihht. delegasjonsreglement og skal deretter behandles i kommunestyret. Men saken hører ifølge delegasjonsreglementet ikke hjemme hos utvalget. Og det forklarer ikke hvorfor saksframlegget prøver å unnta saken fra ordinær saksbehandling og klageadgang, se neste avsnitt.

Ytterligere forsøk på å omgå regelverket

Siste avsnitt i saksframlegget er spesielt betenkelig:

«En oppheving av forbudet er etter kommunens vurdering å likestille med at forbudets varighet er utløpt, altså kan det ikke betraktes som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven med den saksbehandling et enkeltvedtak krever. Eventuelle søknader om bygge- eller delingstillatelser som er innkommet i perioden med forbud skal etter opphevelsen tas opp til behandling, jfr. Pbl § 13-2»

Dette er et nytt forsøk på å omgå reglene ved å påstå at saken ikke gjelder et enkeltvedtak (forvaltningsvedtak) og dermed unngå både krav til saksbehandling og klagemulighet.

Kommunen vet allerede bedre

Sist kommunen prøvde seg på dette var under SalMar-saken, da man påsto at samtykket til nye lokaliteter ikke var et forvaltningsvedtak og derfor ikke kunne påklages. Dette ble kontant avvist av Fylkesmannen, og som kjent ble resultatet til slutt at vedtaket ble opphevet.

Siden et samtykke under et tiltaksforbud er et forvaltningsvedtak, så er i alle tilfeller det å oppheve samme tiltaksforbud et forvaltningsvedtak.

Kommunen har heller ikke noen som helst grunnlag for å påstå at en «oppheving er å likestille med at forbudets varighet er utløpt». Denne konklusjonen er basert på fri fantasi. Det eneste som kan «likestilles» med utløp er når ny kystsoneplan er ferdig vedtatt av kommunestyret.

Driver Lebesby kommune med seriøs forvaltning?

Det er rystende at kommunen gjennom bruk av feil instans og hemningsløs amatørjuss prøver å få omgjort Lebesby kommunestyres mest betente sak i nyere tid.

Kommunens manøvrering i saken, spesielt etter at man allerede har blitt irettesatt av Fylkesmannen, vitner om arroganse og forakt for lokaldemokratiet og nærmest inviterer til nye lovlighetsklager.

Det finnes en veldig enkel måte for Lebesby kommune å unngå flere av sistnevnte. Man trenger bare å slutte å bruke uredelig taktikk for å omgå regelverket.

Siste setning i saksframlegget minner oss på at søknader som er kommet inn under forbudstiden skal behandles på ny da forbudet utløper. Det vil si at hvis forbudet oppheves før ny kystsoneplan er vedtatt, kan man tildele nye og permanente oppdrettslokaliteter uten hensyn til planprosessen – og det var nettopp denne problemstillingen som var selve grunnlaget for forbudet. Påminnelsen underbygger bare mistanken om at kommunens reelle motiv er å imøtekomme SalMar til enhver pris.

Men prisen – både i kroner, fjordhelse og tillit til lokaldemokratiet – betales dessverre av fellesskapet.

Hvordan sikre kommunal styring av havbruk under gjeldende regelverk

Dagens regelverk gir tilsynelatende begrenset mulighet for vertskommuner – altså de kommuner som tillater havbruk i sitt sjøområde – til å stille vilkår til driftsform eller å kreve kompensasjon for arealbruk og miljøbelastning.

Oppdrettselskaper kan ta ut enorme årlige verdier fra vertskommunene uten å legge igjen mer enn noen få lokale arbeidsplasser og symbolske eiendomsskatter, mens kommunene og kystfiskerne må ta konsekvensene på egen kappe.

Har man vel gitt tillatelse til oppdrett i hele eller deler av kystsonen – bevisst eller ubevisst – er det i utgangspunktet ikke mulighet for å verken stille krav til driftsform (f. eks. lukkede merder) eller å kreve avgift for miljøbelastning eller ”bøtende tiltak”.

Og når det gjelder kompensasjon er havbruksfondet kun basert på vekst i næringen, ikke allerede utnyttet areal, og gir heller ikke noen direkte kontroll over inntekter til kommunene.

MEN – det finnes faktisk allerede nå juridiske verktøy for å oppnå mer kontroll over hvordan havbruksnæringen utfolder seg.

Plan- og bygningsloven (PBL)

PBL er et av kommunens viktigste regelverk og gir i realiteten kommunene nær ubegrenset myndighet over utnyttelse av sitt eget område.

Nøklene til styring av havbruksutnyttelse ligger i PBL kapittel 19 (dispensasjon) og kapittel 13 (midlertidig forbud mot tiltak).

For dem som er allergisk mot paragrafer betyr den første at man kan stille krav til oppdrettsnæringen, og den andre at man kan kompensere for svakheter i gjeldende plan.

For mange kommuner er det sistnevnte det viktigste punktet. Man har ofte i gamle planer åpnet store områder for oppdrett uten å ha forutsett den massive veksten og de resulterende konfliktene. Men la oss først se på dispensasjon.

Dispensasjonens makt (PBL §19-2)

Den mest direkte teknikken for å oppnå kontroll over egne områder er å rett og slett ikke tillate havbruk i sjøområdet. Det vil si å ikke sette av noen båndlagte områder til akvakultur, men å definere hele kystsonen som et flerbruksområde som ikke tillater akvakultur.

Man kan fortsatt tillate etablering av oppdrettsanlegg men kun ved dispensasjon fra planen.

Dispensasjon betyr at man gir tillatelse til en bestemt utnyttelse av et område selv om det er i strid med planen for området.

Det fine med dette er at det er kun ved dispensasjon en kommune kan stille vilkår til den som gis tillatelse. For eksempel:

  • Krav om driftsform (f. eks. lukkede merder)
  • Krav om kompensasjon (betaling for arealutnyttelse, forurensning m. m.)
  • Krav om midlertidighet (tillatelse til å drifte anlegget på bestemt tid)

Per i dag er dette den eneste måten en kommune kan stille krav til havbruksselskapene. Ellers er det et ja/nei-spørsmål.

Dette bekreftes av blant annet FFK i sin gjennomgang av hvordan oppdrettssøknader behandles (hele dokumentet kan lastes ned her):

FFK1

FFK om kommunens rolle og myndighet ved behandling av akvakultursøknader

Men hva gjør man når gjeldende arealplan er foreldet og det tar lang tid å rullere den, og samtidig har man allerede flere oppdrettsanlegg i drift i kommunen?

Midlertidig forbud mot tiltak (PBL §13-1)

Eller: hvordan omgå svakheter i gjeldende plan og flytte lokaliteter til mer egnede områder og driftsformer.

Hvis kommunen finner at et område bør undergis ny planlegging, kan man bestemme at nye tiltak (bygg) ikke kan settes i gang før ny plan er på plass. Da har man fire år på seg å lage en ny og bedre plan, og i mellomtiden kan ikke f. eks. nye oppdrettslokaliteter etableres.

Dette er en løsning når man ser at det er stort press på ekspansjon i oppdrett mens konfliktene øker fordi planverket ikke henger med.

Kommunen kan gi samtykke på tross av et slikt forbud hvis man mener at det ikke vil vanskeliggjøre ny plan.

Det var for øvrig dette som var stridens kjerne i SalMar-saken i Lebesby kommune.

Og kort tid etter gjorde Alta kommune noe liknende og vedtok tiltaksforbud for å begrense uhindret oppdrettsekspansjon.

Flytte eksisterende anlegg

Noen oppdrettsanlegg er lovlig plassert men har laget store konflikter med kystfiskere og/eller innbyggere. Man kan ikke uten videre flytte disse, fordi at man kan ikke regulere med tilbakevirkende kraft (og godt er det!).

Men – de fleste åpne merder i fjordene må til slutt brakklegges. Noen ganger etter flere års drift, noen ganger nesten umiddelbart. Da må selskapene finne nye områder for å kunne utnytte konsesjonene sine fullt ut.

Hvis man da har en ny plan på plass som bedre kontrollerer hvor det er tillatt med oppdrett, eller har et midlertidig tiltaksforbud på plass som hindrer nye etableringer i konfliktområder, så kan man få bort disse problematiske lokalitetene. Med litt tålmodighet og vilje.

Konklusjon

Kommunene har større myndighet enn de selv ofte tror, men kunnskapen om disse mulighetene må gjøres kjent. Noen kommuner har allerede begynt å ta i bruk midlene som PBL gir for å unngå utnyttelse av en viktig men svært hensynsløs industri.

Hvis flere kommuner tar i bruk disse eksisterende – og lovlige – virkemidlene, vil det oppnå at:

  • Kommunene tar tilbake kontrollen over sine havområder
  • Kommunene sikrer seg en bedre forhandlingsposisjon ifht. regjering og industri
  • Kommunene synliggjør på en direkte måte behovet for statlige reguleringer som tilgodeser vertskommunene, miljøet og andre næringer.

Jeg oppfordrer derfor partifeller, samarbeidspartnere og andre engasjerte om å spre denne informasjonen slik at kommunene kan begynne å gjenopprette balansen mellom miljø, eiere og utnyttere av havressursene.

Daniel Arnrup-Øien
Lebesby SV

Lokalitetene blir ikke midlertidige hvis ikke FFK beslutter det

Vi har nå fått bekreftet fra Finnmark Fylkeskommune at det ikke er anledning til å stille vilkår om midlertidighet hvis man gir samtykke til tiltak på tross av tiltaksforbudet. Det er kun ved ordinære dispensasjoner man kan stille slike krav.

Man kan altså ikke gi «midlertidig samtykke til å trosse et midlertidig forbud». Naturlig nok.

Fylkeskommunen kan tildele midlertidige akvakulturtillatelser i egenskap av tildelingsmyndighet, men dette er noe som kan vurderes i en senere fase av prosessen, og dette råder ikke kommunen over. Ifht. kommuneplanen må lokalitetene derfor i utgangspunktet behandles som om de er permanente.

Det betyr at hvis SalMar får innvilget sin søknad om samtykke den 7. februar, vil de nye lokalitetene ved Nordmannspynten (Øyra) og Skjellvika ikke kunne tilbakekalles i en ny kystsoneplan med mindre de blir gitt som midlertidige tillatelser av fylkeskommunen. Dette fordi områdene tillater oppdrett i gjeldende plan, og man kan ikke regulere med tilbakevirkende kraft.

Kommunen kan kun gi samtykke til tiltak på tross av forbudet hvis det «etter kommunens skjønn» ikke vil vanskeliggjøre planleggingen. I innstillingen begrunnes samtykket med at lokalitetene vil bli midlertidige, men dette kan man altså ikke bestemme selv.

Å tillate etablering av nye permanente lokaliteter i området som skal reguleres av ny plan må etter ethvert skjønn vanskeliggjøre planleggingen!

FFK om tiltaksforbudet

Det eneste som hindrer fri etablering av oppdrettsanlegg i hele kystsonen er tiltaksforbudet som ble vedtatt i 2015 og som skulle gjelde frem til ny plan er på plass. Å gi samtykke til etablering på tross av dette forbudet strider mot dets intensjon og skaper usikkerhet for andre aktører. FFK støtter dette synet i denne saken i en epost fra i dag:

«Et slikt samtykke fra kommunen vil da stride mot intensjonen for det midlertidige forbudet. Dersom kommunen ønsker å gi tillatelse til et slikt tiltak, bør forbudet oppheves i stedet for å gi midlertidig samtykke, slik som vi tolker dette.

Hvis kommunen opphever forbudet eller gir samtykke, vil dette fremstå som lite forutberegnelig for de forskjellige aktører. Hvis påtrykk fra en aktør fører til at en avgjørelse fra kommunen endres, vil dette fremstå som uforutsigbart for andre aktører.

Som tidligere nevnt er hensikten med forbudet gitt etter pbl § 13-1 at det skal være ro rundt området i påvente av at planer blir utarbeidet

Lebesby SV mener fortsatt at den eneste forsvarlige håndteringen av saken er å respektere det tiltaksforbud man vedtok i 2015, og ikke gjøre unntak fra dette ved første anledning!

SalMar-saken kort forklart

Saken om SalMars søknad om unntak fra byggeforbudet i kystsonen dreier seg ikke om at motstanderne er mot arbeidsplasser eller oppdrett generelt.

Det handler om å ikke gi et selskap med «bruk og kast»-holdning til våre fjorder frie tøyler til å flytte inn i nye lokaliteter når de gamle er oppbrukt.

Hvorfor det er slik blir forklart – og dokumentert – nedenfor.

Panikk etter tvangsbrakklegging av lokaliteten Mårøyfjord og dårlig tilstand ved Eidemolla

Den umiddelbare årsaken til SalMars søknad om samtykke tross tiltaksforbudet i kystsonen var at Fiskeridirektoratet i april 2016 sendte forhåndsvarsel om pålagt brakklegging av lokaliteten Mårøyfjord (pdf) med begrunnelse i uakseptabel miljøtilstand.

Derfor søkte SalMar den 20. mai 2016 kommunen om dispensasjon fra forbudet («samtykke») for å kunne opprette et nytt anlegg på 3.600 tonn laks ved Skjellvika (utenfor Kifjordneset) og ytterligere 1.800 tonn laks ved lokaliteten Øyra (Nordmannspynten). Dette ved å overføre MTB (maksimal tillatt biomasse) fra lokalitetene Mårøyfjord og Eidemolla.

Det som ikke har kommet frem i den prosessen er at MOM-B (utvidet miljøundersøkelse) allerede 23. september 2014 viste tilstand 4 ved Mårøyfjord-anlegget. Tilstand 4 er dårligst mulig og betegnes som uakseptabel miljøtilstand i driftsforskriften.

Lokaliteten Eidemolla var kun i drift i 4 måneder før den også ble tildelt tilstand 4 i MOM-B i 2014.

SalMar unnlot å sende ytterligere miljøundersøkelser til Fiskeridirektoratet

SalMar sendte ikke inn ytterligere 6 miljøundersøkelser fra Mårøyfjord til Fiskeridirektoratet i etterkant av MOM-B i 2014. Det eneste som ble sendt var en MOM-C undersøkelse fra 2015 som viste god tilstand utenfor anleggets nærsone og påsto at dette viste at tilstandskriteriene var oppfylt. Det var ikke godt nok for Fiskeridirektoratet.

Dette resulterte i at:

Hastverk og trusler

Bakgrunnen for hastesøknad om fritak fra forbudet og stort press på kommunestyret fra SalMar er altså selskapets egne sviktende rutiner og uforsvarlig miljøtilstand ved to av anleggene over flere års tid.

Etter at det ble registrert protester mot søknaden sendte SalMar brev til kommunestyret med «ytterligere opplysninger», som i praksis besto av trusler om driftsreduksjon og nedleggelse av arbeidsplasser.

Hvorfor innførte kommunen bygge- og delingsforbud (tiltaksforbud) i kystsonen?

Fordi at man innså at man hadde bommet grovt i nåværende kystsoneplan.

I planen fra 2008 er nesten hele kystsonen flerbruksområde, med noen områder som uttrykkelig er satt av til oppdrett.

Problemet er at kommunen trodde at oppdrett ikke var automatisk tillatt i flerbruksområder, når det juridisk sett viste seg å være det. Så når kommunen søkte dispensasjon fra sin egen plan for å gi tillatelse til SalMars lokalitet på Hovdenakken i 2013, kom fylkesmannen i Troms (da fylkesmannen i Finnmark avslo og ble inhabil) frem til at det ikke var nødvendig med dispensasjon da planen allerede tillot oppdrett i flerbruksområdene.

Kommunen var altså ikke selv klar over at man hadde åpnet hele kystsonen for oppdrett.

Når man nå forsto dette, og protestene begynte å tilta i forkant av valgkampen i 2015, lovte Ap å innføre bygge- og delingsforbud for å stoppe nye lokaliteter frem til ny kystsoneplan var ferdig. Det ble gjort i juni 2015.

Men mindre enn ett år senere ville kommunen altså gjøre forbudet virkningsløst ved å gi samtykke til nye lokaliteter til SalMar etter at de hadde – bokstavelig talt – driti seg ut av de gamle.

Arbeidsplasser, arbeidsplasser, arbeidsplasser

Verken SV eller andre partier tar lett på betydningen av lokale arbeidsplasser. Men det finnes alvorlige problemer i argumentasjonen til dem som påstår at motstandere av frikort til SalMar er «imot arbeidsplasser».

  • Før det første blir argumentet om arbeidsplasser brukt av SalMar som trumfkort for å få gjennomslag for sine ønsker basert på sin egen kortsiktige agenda, og for å bøte på sin egen mangel på planlegging og respekt for offentlige miljøkrav.
  • For det andre så vil – med dagens strategi – ALLE SalMars arbeidsplasser forsvinne fra kommunen etter hvert som lokalitetene blir brukt opp, tvangsbrakklagt eller erstattet med ny teknologi langt ute til havs. SalMar har uttalt at lukkede anlegg ikke er en prioritet for dem, uten satser heller på havmerder.
  • For det tredje hører man lite om hensynet til arbeidsplassene til de som arbeider innen kystfisket og mottakene, og som påverkes direkte av miljøforringelse av fiskefelt og gyteplasser.
  • For det fjerde viser tallene at SalMar utsetter Lebesby kommune og Laksefjorden for en enorm og totalt uproporsjonal miljøbelastning ved at nesten halvparten av selskapets tillatte MTB i hele Finnmark er konsentrert i et lite område i Lebesby kommune. Hvor mange arbeidsplasser det er «verdt» blir vanskelig å tallfeste.

Enorm belastning i Laksefjorden og Lebesby kommune sammenlignet med andre kommuner

Kartet nedenfor er laget med grunnlag i tall fra offentlige myndigheter via BarentsWatch samt befolkningstall fra SSB.

SalMar kart

Ingen andre kommuner i Finnmark eller Troms tilbyr SalMar like mye laks i merdene som Lebesby.

Omtrent 20% av alle de tonn biomasse SalMar Nord AS totalt har tillatelser for i Troms og Finnmark er lagt til Lebesby kommune. Hele 45% – 20.025 av 44.625 tonn – av tillatelsene i Finnmark finnes her, I ÉN FJORD!

Spesielt lokaliteten Øyra blir utsatt for høy belastning ved at den blir slått sammen med en ny lokalitet som gir totalt 5.400 tonn biomasse i et konsentrert område – rett i nærheten av Mårøyfjord som allerede er brakklagt.

SalMar Nord AS henter ut minst rundt 100 millioner årlig i rent overskudd fra sin virksomhet i Lebesby kommune. Det minste man kan kreve er forsvarlig drift og langsiktig planlegging, ikke hastetiltak og trusler etter at lokaliteter blir stanset etter myndighetstvang.

Tallene viser dessuten at SalMars strategi er å plassere ut mest fisk i kommuner med små innbyggertall og sårbar økonomi. Lebesby har 15 tonn SalMar-biomasse per innbygger. Den eneste som kommer i nærheten er Nesseby med 14,6. Berg, Tranøy og Dyrøy i Troms har også høy biomasse både totalt og i forhold til folketall. Gjennomsnittet for kommuner i Troms og Finnmark er 0,8 tonn per innbygger.

Uansett – Lebesby er SalMar-kommune #1 i nord med 20.025 tonn tillatt biomasse, og høyest geografiske konsentrasjon av anlegg. Er det rart at noen reagerer?

Ansatte i SalMar må være klar over at de har en arbeidsgiver med frynsete miljørykte og en tilsynelatende kortsiktig agenda. Det er en prioritet for Lebesby SV å tilrettelegge for langsiktig vekst med seriøse oppdrettsaktører i størst mulig harmoni med øvrige næringer.

Å plassere ansvaret hvor det hører hjemme

Det er SalMar som skal kritiseres for uforsvarlig utnyttelse av fjordene Lebesby kommune, sammen med politikerne som har latt dette skje enten uvitende eller med åpne øyne. De som protesterer mot ren rovdrift fortjener ikke kritikk for berettiget motstand, eller anklager om å ville ta jobben fra noen.

Politikerne har et grunnlovsfestet ansvar for å ta hensyn til miljøet under utøvelse av sin myndighet. De har også et ansvar for å sikre langsiktige arbeidsplasser og å ta hensyn til et mangfold av næringer og innbyggergrupper. Det mener vi ikke er gjort i håndteringen av oppdrettsnæringens vekst.

Derfor oppfordrer vi politikerne den 7. februar til å ikke gjøre unntak fra tiltaksforbudet frem til ny kystsoneplan er vedtatt – slik man bestemte i juni 2015.

Eller var det bare valgflesk?